Afrikas tapte sønner

Afrikas tapte sønner
Av: Haakon Herlik Kristiansen

Unge afrikanske gutter blir rodd i fiskebåter over til det europeiske fastlandet, i håp om å sikre seg kontrakt med en storklubb. Når det ikke lenger er penger å tjene på dem, ender de opp på gata, uten penger eller gyldig visum, helt alene i et totalt fremmed land. 

Tenk deg følgende scenario: «Du er 12 år og kommer fra et av Afrikas fattigste land. Fra du startet å spille fotball har du vært familiens store håp, en familie som sliter tungt økonomisk og har kun penger til det aller mest nødvendige. En dag banker en dresskledd mann på døra. Han har stresskoffert og hatt og forteller at han kommer fra en fransk toppklubb. Den dresskledde mannen er en fotballagent som har fulgt deg en god stund, og som ønsker å ta deg med over Middelhavet til Frankrike på prøvespill. Endelig har familiens sjanse kommet, men for å finansiere oppholdet og turen over er familien nødt til å selge alle eiendelene og ta opp et gigantisk lån.
     Agenten bukker dypt, tar imot pengene og lover samtidig at alt kommer til å ordne seg. Når du ankommer Frankrike og treningsfeltet overlater agenten deg til klubbens ledelse. Du er utslitt etter den lange reisen og prøvespillet går dårlig. Trenerapparatet forteller at du ikke vil få noen kontrakt og ber deg om å finne en annen arbeidsgiver. Agenten er sporløst forsvunnet, lommepengene begynner å ta slutt og visumet går ut om få dager. Du befinner deg i en fremmed by, i et fremmed land, med en fremmed kultur og med et totalt fremmed språk; kun 12 år gammel langt, langt hjemmefra.» 

Dessverre er dette en altfor vanlig historie. Unge gutter helt ned i niårsalderen som blir lovet store penger og proffkontrakt, men som i stede ender opp forlatt på et gatahjørne i en europeisk forstad. Man vet at det i hvertfall lever så mange som 20 000 mindreårige (under 18 år), illegalt rundt om i Europa, der de korrekte tallene garantert er langt høyere. Du tenker helt sikkert hvordan agentene kan gå ustraffet fra dette? Svaret er rimelig komplisert.

Agentene opererer innenfor nettverk der et stort antall forskjellige aktører deltar. Eventuelle spor som blir lagt igjen underveis i en overgangssak blir i de fleste tilfeller svært vanskelige å finne på grunn av omfanget av virksomheten, og at sporene blir godt skjult. Veldig mange som utgir seg for å være agent har heller ikke gyldig lisens. Oppskriften er såre enkelt: så lenge FIFAs logo er representert i agentes papirer virker han tilsynelatende som en offisiell agent.

Agentenes formål er å tjene penger på spillersalg, og hvis klubbene ikke vil ha spilleren er det bare å tilby dem én eller fem andre. Noen ganger finner toppklubbene «gullfuglen», men de har selvsagt et dilemma. Spilleren er gjerne under 18 år, og FIFAs regler for overganger av mindreårige er klare. Ingen klubber har lov til å knytte til seg spillere internasjonalt under 18 år verken skriftlig eller muntlig.

Man skulle tro at FIFAs retningslinjer er enkle å forholde seg til for klubbene. Det er de så absolutt ikke. Både store og små klubber rundt om i Europa inngår muntlige avtaler med talenter lenge før de er fyllt 18 år; slik at den dagen spilleren blir myndig, vil de være sikre på at han ikke signerer for rivalen. I januar 2003 spilte Nigerias U17-landslag en turnering kalt Meridian Cup i Kairo, Egypt.
En av spillerne som deltok var den 15 år gamle spilleren John Obi Mikel. Manchester United fattet tidlig interesse for den talentfulle nigerianeren, og inviterte like så greit hele landslaget over på et treningsopphold på balløya. I august samme år skulle Mikel spille verdensmesterskap for U17-landslag i Åbo i Finland, og det var ventet både agenter og speidere i hopetall. En av de representerte klubbene var Chelsea. Derfor tilbød Manchester United; John Obi Mikel, et såkalt «scholarship» for ha et forsprang på sine konkurrenter; selvsagt i brudd brudd med FIFAs reglement.

Mikels moderklubb Plateau United fikk i løpet av høsten 2003 et beløp på 50 000 dollar inn på sin konto. Ifølge Joseph Dosu, rådgiver for unge fotballspillere i det nigerianske fotballforbundet, skal pengene ha kommet fra Chelsea, og han har også fortalt at Chelsea sikret seg kontrakt med Mikel allerede da han var 16 år, rett etter U17-verdensmesterskapet i Finland. Chelsea plasserte John Obi Mikel inn til videre i Cape Town, og perioden frem til 19. juli 2004 bar preg av en rekke pengeoverføringer og kidnappinger av den unge nigerianeren.
Den nevnte datoen klarte agenten, Daniel Fletcher, som var tilknyttet Manchester United, å få John Obi Mikel til å signere en kontrakt med ham. Chelsea følte på dette tidspunktet at de ikke hadde ordentlig kontroll på situasjonen. Derfor bestemte de seg for å sende Mikel til Europa og oppbevare ham et trygt sted hvor han kunne holdes skjult før den svært ønskede overgangen. Stedet ble som de fleste husker Norges Toppidrettsgymnase og FC Lyn Oslo.

Da John Obi Mikel ankom Oslo var det sammen med tre av hans nigerianske venner. Alle tre var gode fotballspillere som helt sikkert ville komme til heve nivået i Lyn betraktelig, men det var ikke derfor Mikels kompiser var med i utgangspunktet. Chelseas intensjon var at de tre guttene først og fremst skulle holde hovedpersonen med selskap. Guttene var Ezekiel Bala (nå Egersunds IK), Emmanuel Sarki (nå Wisła Kraków) og Chinedu «Edu» Ogbuke (nå Schalke 04).
Samtlige var også med til Oslo 14. august 2004. Planen var at Mikel skulle være i Lyn frem til han fylte 18 år, for da å signere for Chelsea. I september 2004 skrev daværende Lyn direktør Morgan Andersen under på en ulovlig avtale med Rune Hauge (fotballagent og Chelseas bindeledd til Lyn i saken journ.anm.), og Andersen skal ha forfalsket kontraktene til spillerne noe som han i 2008 ble dømt for i Oslo tingrett.

Mikel-saken endte til slutt med at Morgan Andersen gikk bak Chelseas rygg og solgte Mikel til Manchester United for 60 millioner kroner i bakgrunn i de forfalskede kontraktene. «Edu» ble også solgt, da til Hoffenheim for 40 millioner kroner. 12. mai 2005 fortalte Mikel at han ble tvunget av Andersen til å signere for Manchester United, og dagen etter fortalte midtbanejuvelen at han ønsket seg heller til Chelsea. Kort tid etter dette ble John Obi Mikel klar for London-klubben. Lyns rike onkel Atle Brynestad sikret seg hele gevinsten av salgene.

Brynestad hadde alltid stilt opp for klubben fra Oslo vest, og hver gang det trengtes noen kroner eller millioner for å unngå underskudd, reddet forretningsmannen klubben. Det økonomiske ansvaret i Lyn lå hos klubbens samarbeidende selskap, FC Lyn Oslo AS. Dette var et selskap i Atle Brynestads forretningsimperium. FC Lyn Oslo AS som var et datterselskap av Brynestads heleide selskap CG Holding, eide salgsrettighetene til spillerstallen. Dermed forsvant 100 millioner kroner fra salgene av «Edu» og Mikel rett inn i Brynestads selskap.

Mikel-saken er komplisert fordi det er så mange aktører som er involvert, på fagspråket «stråmenn» som opererer som bindeledd til klubbene, agentene og agentfirmaene. Det gjør arbeidet med å spore tilbake svært vanskelig og komplisert. «Gamet», som mange liker å kalle det, er bygget på en «gentlemen’s agreement», der klubbene holder avtaler og verken tyster på sine venner eller konkurrenter. For at Manchester United skulle tie stille om det alvorlige overtrampet av en overgang betalte de Chelsea ikke mindre enn 12 millioner pund, en sak United selv var involvert i.

Ingen tørr å straffe de store klubbene fordi de har så stor makt. De har også sterke forbindelser og nære kontakter innad i forbundene. Det er alltids en som kjenner en. Skulle for eksempel Manchester United bli fratatt lisensen og sendt ned en divisjon, ville tapet vært så hinsides stort for produktet Premier League. Derfor straffes ikke klubber som Chelsea og Manchester United, nettopp fordi de er flaggskipene og merkevarene til verdens mest populære fotballiga.

Klubbene går fri mens over 20 000 mindreårige er dumpet på gata rundt om i Europa, uten penger, uten visum, uten et tak over hodet. Mange dør på reisen gjennom ørkenen på vei til kysten av Nord-Afrika. Andre drukner på turen over Middelhavet. Og for familiene, vil de mest sannsynlig aldri få se sønnen sin igjen.

Med utgangspunkt i boken «Den forsvunne diamanten» Av Lars Backe Madsen og Jens M. Johansson.