FOTO: COMMONS WIKIPEDIA Kontrastene i engelsk fotball før og etter pengestrømmene traff sporten og Premier League ble lansert er store. Arsenals storstue Emirates Stadium symboliserer nåtiden.
Den store endringen i engelsk toppfotball
Av: Thomas Skjeggedal Thorsen
I 1992 ble konseptet Premier League innført og gjort gjeldende for den øverste divisjonen i engelsk fotball. Over 100 års historie med «The Football League» var nå over. Folk ville ha en revolusjon, et større og bedre konsept som ville gjøre folk over hele verden mer oppmerksomme på engelsk fotball, som den gang, maksimalt, var regnet som den tredje beste ligaen i Europa, milevis bak den spanske, og ikke minst den italienske serien. Dette ønsket førte da, til slutt, til skapelsen av Premier League. Men hva skjedde egentlig bak murene, og hvordan ble egentlig denne omfattende endringen til?
Starten – «The Football League»
1888 – året da innledningen til et eventyr skulle bli sparket i gang, så vilt at selv ikke den galeste mann på galehuset, vil vært i stand til å tenke tanken. For det var i det herrens år 1888 at det i England ble opprettet et offisielt ligasystem, «The Football League». Ligasystemet hadde i starten 12 medlemmer/klubber, men etter hvert som årene gikk, ble stadig flere og flere klubber inkludert, noe som førte til at det ikke lenger holdt bare med én enkelt divisjon.
Nye divisjoner ble opprettet, og i 1921 var det totalt fire, derav to tredjedivisjoner (Third Division South og Third Division North), og hver divisjon bestod av 22 klubber. Men i 1950 ble det avgjort at istedenfor å ha to tredjedivisjoner, skulle det nå være én tredje- og én fjerdedivisjon, noe som ble gjort ved at klubbene på øvre halvdel av sine respektive tabeller, rykket opp i tredje, mens de på nedre halvdel rykket ned i fjerde. I tillegg bestemte styret i «The Football League», at de to laveste divisjonene nå skulle bestå av 24 lag, istedenfor 22. Ligasystemet bestod nå plutselig av hele 92 klubber.
På 80-tallet kom det nye forandringer i «The Football League», da det ble bestemt at førstedivisjonen nå skulle bestå av 20 lag. Denne endringen skjedde ved at det ble innført et såkalt play-off-system (i Norge også kalt kvalifisering journ.anm.) i de to øverste divisjonene, som gjorde at det ville være tre lag som rykket ned fra førstedivisjon; og det laget som kom på plassen rett over nedrykk, måtte ut i en play-off- kamp mot et av lagene fra andredivisjon som endte på en av de tre play-off-plassene. I andredivisjon var det da to lag som rykket direkte opp og tre lag (3. til 5. plassen på tabellen) som måtte ut i play-off-kamper for et eventuelt opprykk. Takket være dette systemet ble det da gått ned fra 24 til 22 lag i den øverste divisjonen over to år (ett lag mer som rykket opp i denne perioden).
Ønsket om det forjettede land
Datoen er 16. november 1990, og stedet en høyblokk et sted langs Themsen, London. Det gjøres klart til et middagsmøte, med stram sikkerhet og hemmelige og eksklusive gjester. Det var representanter fra de fem store i engelsk fotball; David Dean (tidligere vise-formann i Arsenal), Martin Edwards (tidligere formann i Manchester United), sir Phillip Carter (tidligere formann i Everton), Irving Scholar (tidligere formann i Tottenham Hotspur) og Noel White (tidligere formann i Liverpool) hadde samlet seg for å diskutere hva som kunne gjøres med «The Football League».
Møtet ble ledet av Greg Dyke (senior executive i ITV (Independent Television)), som i 1988 forhandlet fram en fire-års avtale med «The Football League» om TV-rettighetene for fotballen. Temaet for møtet var endring, med stor E. De store lagene følte de ikke hadde kontroll over hva og hvordan ting ville skje, ettersom de midre klubbene i de lavere divisjonene, simpelthen, hadde for mye å si. For det var nemlig én klubb, én stemme-prinsippet som gjaldt, og dét for hele ligasystemet, som jo bestod av 92 lag. Og i tillegg var det ikke bare å innføre regler bare i førstedivisjon. De fem store hadde i flere år diskutert muligheten til å bryte ut av «The Football League», for å danne en «superliga», og nå innså de at hvis ikke de gjorde det, hvem skulle gjøre det da?
«A dark periode in the history of English football»
Møtet var slettes ikke det første mellom klubbene. De hadde møttes jevnlig de siste ni årene, grunnet sin store misnøye mot resten av ligaen. De mente de fortjente en større del av kaka, og vendte blikket mot USA og amerikansk fotball, der det ikke bare var en kamp, men et «arrangement», som blant annet inneholdt pauseunderholdning. Dette tilhørte sjeldenhetene i engelsk fotball, som bestod av lite annet enn selve kampen. I tillegg var det kun ståtribuner på stadionene, og høye gjerder mellom publikum og banen.
Året 1985, var et katastrofalt år for engelsk fotball. 11. mai omkom 56 personer, da det tok fyr på West Stand, hjemmebanen til Bradford City. Deretter kollapset en vegg hos Brimingham City, og flere mistet livet eller ble skadd. Så, tre uker senere, 29.mai, stod Heysel-tragedien for tur, der 39 fotballfans mistet livet og over 400 ble skadet på grunn av hooliganismen, og en stadion i ekstremt dårlig forfatning.
Etter Heysel-tragedien ble alle engelske lag utestengt fra spill i Europa i fem år. Dette var en høytid i hooligans-gjengene som herjet landet, noe som gjorde at barn og unge var nervøse for å gå på kamp, og kvinner ble sjeldnere og sjelderne å se på stadionene. Hooligansene var i ferd med å ta over engelsk fotball. På grunn av stadig bråk og vold på kampene, ble det bare færre og færre som faktisk turde å se fotball live. Tilskuertallene stupte sammen med seertallene hos TV-selskapene som viste fotballen.
Forholdet fotballen og TV-en imellom kjølnet virkelig til, og i 1985 ble fotballen for første gang droppet av TV-selskapene. Etter dette ble TV-selskapene, som forøvrig var bitre fiender, anklaget av klubbene for å samarbeide, med den plan for øyet å få senket prisene på rettighetene. Sannheten var derimot den at ingen visste hvor mye engelsk fotball virkelig var verdt, og ITV og BBC kom med tilbud verdt £ 3,9 millioner. Dette var før en uavhengig kilde kom inn i bildet, og verdsatte fotballen plutselig til £ 12 millioner.
Penger og endringer
Uansett hvor mye TV-selskapene ville betale, var klubbene sterkt uenige om fordelingen av disse pengene. Som tidligere nevnt ble alt fordelt på alle klubbene denne tiden. Altså fikk Mansfield Town F.C. like mye som Manchester United, og Lincoln City F.C. den samme summen som Liverpool F.C., noe de fem store syntes var en latterlig ordning ettersom det ikke var Mansfield og Lincoln TV-selskapene ville sende. Så i september, fortsatt i -85, møttes de fem store. Temaet på dette møtet var revolusjon. Å bryte ut av «The Football League». Nytt var det at Newcastle United, Manchester City og Southampton F.C. også var invitert.
I januar 1988, året da «The Football League» feiret sitt storslått 100-års jubileum sammen med verdensstjerner som Diego Maradona og Pelé, ble «de fem store» invitert til et møte med «The Football League». Møtets tema: TV-rettigheter. BSB (British Satellite Broadcasting) hadde kommet med et bud som mange av de andre engelske klubbene ville godta. Men de fem store nektet, ettersom BSB var et helt nytt selskap, og ingen visste egentlig helt hvor solide de var. Bare en liten stund etter at dette tilbudet ble avslått, kom ITV, med Grek Dyke i spissen, på banen. De ville sikre seg kun de fem store», og tilbød hver av klubbene £ 1 million, hver sesong.
Endelig hadde det kommet en sum på bordet som de følte de hadde fortjent. Tilbudet ble naturlig nok godtatt på stedet, og ikke lenge etter gjaldt ITVs tilbud hele 18 førstedivisjonsklubber. Denne avtalen falt ikke i god jord hos ledelsen i «The Football League». Ligaen hadde hele veien vært som en familie, og nå var familien i ferd med å skilles. De 12 klubbene som faktisk godtok ITVs tilbud, ville nå tjene betydlig mer penger enn de andre klubbene i ligaen. ITV ville betale «The Football League» £ 44 millioner over de neste fire årene, £ 11 millioner i året.
Men det var fortsatt mange av de mindre klubbene som fortsatt likte BSBs tilbud bedre, og det førte til harde diskusjoner. De fem store stod fortsatt hardt ved at BSB var nye i gamet, og ikke like særiøse og solide som ITV. Disse diskusjonene endte til slutt med at klubbene snudde, og fulgte «de fem store» til ITV, og de største klubbene ble i «The Football League», enn så lenge.
Hillsborough-tragedien og påfølgende endringer
15. april 1989. Det er semifinale i FA-cupen mellom Sheffield Wednesday og Liverpool på Hillsborough Stadium i Sheffield. Det viser seg at altfor mange supportere er blitt sluppet inn gjennom portene, og folk blir regelrett klemt og trampet i hjel mot gjerdene, som skiller supportertribunen og banen. Den sorteste dagen i engelsk fotballs historie, der til sammen 96 Liverpool-supportere omkom og over 700 ble skadet. Mandagen etter det som kun går under navnet Hillsborough-tragedien, ble alle gjerder på samtlige engelske fotballarenaer fjernet. Når det gjaldt sikkerheten rundt Hillsborough ble det selvfølgelig stilt massive spørsmål, men ingen hadde svar; bare at ting også måtte bli endret på på sikkerhetsfronten.
Ikke lenge etter tragedien kalte Margaret Thatcher (daværende Prime Minister); Graham Kelly (tidligere sekretær i «The Football League») inn til et møte der opprydningsmetoder ble diskutert. Altfor mange hadde omkommet på fotballkamp, og den utviklingen måtte nå stoppes. Mannen som skulle få ansvaret for dette var fotballfanen Peter Taylor. Etter hvert kom den nedslående rapporten som fortalte om gamle stadioner, dårlige fasiliteter, hooliganisme, drikking og dårlig ledelse. Folkene som hadde ansvaret for dette måtte nå ta et ordentlig oppgjør med seg selv.
En av tingene som ble endret nesten umiddelbart, var at alle stadionene nå kun fikk sittetribuner. Men hvor kom alle disse pengene fra? Regjeringen kom med litt penger. Lokale aksjonærer stilte også opp, og FA spyttet også penger for vitale endringer. Men likevel var det uten tvil pengene etter salget av TV-rettighetene som utgjorde den største andelen, og i løpet av 1990 hadde alle stadioner sittetribuner.
Premier League – virkelighet eller illusjon?
De fem store var fortsatt misfornøyde med maktfordelingen i fotballen. Derfor ble det, i november 1990, bestemt at nå, nå var tiden inne. Nå skulle det endelig skje. Noel White og David Dein (begge med gode kilder i FA) ble, 6. desember 1990, sendt til FA med budskapet. Og til deres store forundring ble de tatt imot med åpne armer. Det passet nemlig perfekt inn i FAs skisser for fremtiden med å ha en separat toppdivisjon. FA innså også at Premier League var fremtiden, noe som ikke falt i god jord hos «The Football League», som var rasende og beskylde FA for å risikere og kaste borte 100-års historie for en illusjon. Dette var FA uenige i, som så på Premier League som et håndfast konsept.
Allerede året etter, etter mange møter sammen, gikk FA og de fem store sammen for å få igjennom konseptet, og det tok heller ikke lang tid før også Newcastle, Aston Villa, Nottingham Forest, Sheffield Wednesday og West Ham ble med. I tillegg til å få på plass en separat «superliga» på toppen, ville man også redusere antall klubber i den nye ligaen, noe som skjedde i 1995, da etter anmodning fra FIFA.
Ting faller på plass
Den 13. juni 1991 møttes alle klubbene i førstedivisjon hos FA for å diskutere den mulige overgangen til den nye ligaen. Etter dette møtet ble det klart at over 80 % av klubbene var for en raskest mulig overgang. I løpet av sommeren møttes også FA og «The Football League» i høyesterett der eierrettighetene til den nye Premier League, stod på agendaen. Rettsaken, som fant sted 31. juli, endte med at FA gikk seierende ut, og det ble slått fast at FA skulle være hele spillets beskytter. Nå var det bare å få alle med på dette, og 23. september samme år ble alle divisjonene (alle de 92 klubbene) samlet for avgjørende møter om Premier League.
Hver av divisjonene ble samlet i hvert sitt rom, der Pat Smith (ansatt i FA) talte svært lidenskapelige om Premier League for alle klubbene, noe som til slutt resulterte i at Premier League var godkjent. Ikke lenge etter ble «The Founder Members Agreement» undertegnet. I 1992 tapte ITV kampen om rettighetene til å vise den kommende Premier League-fotballen til Rupert Murdochs BskyB, en avtale verdt £ 300 millioner.
Fra 1992 og fram til i dag
15. august 1992 – datoen da Premier League startet. En dato som skulle forandre, ikke bare engelsk, men også europeisk fotball for alltid. I England gikk det fra Liverpool-dominans til Manchester United-dominans, og i Europa skulle engelske lag hevde seg i langt større grad i fremtiden. Mer penger fra TV-selskapene førte til mer penger hos klubbene, som førte videre til en stadig utbygging av stadionene. Faktisk så har det vært utbygging av så mange som 9 av de 11 viktigste og mest kjent stadionanleggene siden første sesong av Premier League. Det har ført selvsagt til langt flere tilskuere, og siden 1992 har gjennomsnittet i Premier League gått fra 21 000 til 38 000.
En annen viktig vital del pengene har vært med å endre på, er selvfølgelig kjøp av lønning av spillere. Jo mer penger en klubb har å rutte med og jo høyere lønninger klubbene tilbyr, jo større stjerner er villige til å komme til klubben. Et annet moment er at de beste spillerne vil bli værende når høye lønninger tilbys. Før Premier League trådde i kraft dro de beste spillerne ut av landet for å vise seg fram. Eksempler på dette er Tottenham-duoen Chris Waddle og Paul Gascoigne som dro henholdsvis til Marseille og Lazio. Kontrastene til dagens Premier League er store, veldig store. Nå hentes verdens beste spillere til England, og nesten alle unge talenter har en drøm om å spille for en av de største klubbene i det som har blitt verdens beste fotballiga.
Men ville engelsk fotball blitt like stort uten Premier League? Mest sannsynlig ikke, ettersom det nye konseptet skapte en ekstrem oppsving rundt fotballen i landet. Ligaen var i vinden og interessen og oppmerksomheten skøt kraft også utenfor de britiske landegrensene. Ifølge Dan Jones (sportsanalytiker, Deloitte) har Premier League hatt en helt ekstrem finansiell vekst, og er nå flere milliarder euro foran de andre europeiske ligaene. Dette er en modell til etterfølgelse i Europa. Premier League sendes nå i over 200 land, og det sendes over ti ganger så mye fotball på TV enn det ble gjort for 20 år siden. Jeg tror ikke det finnes noen grenser for hvor stort det kan bli i fremtiden.
Pambolero 